Hilde Aarefjord

– Det fineste med jobben er at det handler om å få folk til å jobbe sammen for et viktig, samfunnsnyttig prosjekt. Underveis er det gjerne både megling, lirking, tilrettelegging, purring og venting. Men alt kjennes verdt det når standardene er ferdige.

Hilde som fisker
Foto: Standard Norge

– Jeg jobber først og fremst med å utarbeide standarder innenfor fiskeri og akvakultur. Det går blant annet ut på å lage standarder som skal bidra til å hindre rømming av oppdrettsfisk.

– Det som er fint med å jobbe med et fagfelt som dette, er at det i bunn og grunn handler om å sørge for best mulig kvalitet på de fiskeproduktene som folk til slutt skal spise. Og når man tenker på at verdens befolkning kommer til å øke til 9 milliarder innen 2050, er det viktig å skaffe mat til alle disse menneskene på et miljøriktig og bærekraftig måte. Det føler jeg at jeg er med og bidrar til. Fiskerinæringen er en veldig stor næring i Norge. Kun olje og gass utgjør en større inntektskilde for landet, og nest etter Kina er Norge nummer to på verdensbasis når det gjelder verdien på fiskeeksporten. Derfor synes jeg også at det er artigst å jobbe med de standardene som favner bredt og som kan hjelpe flest mulig mennesker globalt. De internasjonale standardene innenfor fiskeri og akvakultur bidrar til at verdier skapes og mat skaffes til veie på en økologisk og bærekraftig måte.

Favne vidt blant frivillige

– I det daglige er jeg blant annet sekretær for den internasjonale tekniske komiteen som utarbeider internasjonale standarder innenfor fiskeri og akvakultur, ISO/TC 234 Fisheries and aquaculture. Jeg er også sekretær for noen av de nasjonale komiteene her hjemme som utvikler norske standarder. Komiteene består av frivillige fra fiskerinæringen og andre relevante instanser som vi har invitert inn og som ønsker å være med og bidra. Vi ønsker størst mulig bredde i komiteene for å få standarder som favner vidt og blir representative. Men siden dette er frivillig arbeid, som oftest blir finansiert av deltakernes arbeidsgivere, er vi avhengige av velvillighet og interesse blant deltakerne.

Lirke og purre

– Min jobb går ut på å tilrettelegge for et godt samarbeid komitemedlemmene imellom og å få resultater ut av deres arbeid. Noen ganger er det motstridende meninger og interesser i komiteene, og da blir det min jobb å få disse til å forenes. Noen ganger er det slik at mange av dem som deltar i komiteene er veldig engasjerte, men egentlig ikke har tid til å gjøre arbeidet. Så da må jeg lirke og purre, tilrettelegge og hjelpe for å få inn bidragene. Jeg bidrar også med opplæring i hvordan man lager en standard og hvordan man bør samarbeide for å få det til.

Stor tilfredsstillelse i en ferdig standard

– Det hyggelige med denne prosessen, som gjerne går over ett til tre år, er at jeg får treffe veldig mange forskjellige interessante fagfolk underveis. Samtidig gir det en stor tilfredsstillelse å se den ferdige, samfunnsnyttige standarden.

– En vanlig dag for meg består gjerne i å tilrettelegge og planlegge møter i komiteene, forberede møtepapirer, være sekretariat og informere om standarder som er på høring. En ting som krever et spesielt våkent øye, er å gå gjennom tekstene i standardene og passe på at de er tydelige og ikke kan misforstås på noe vis.

– En del av kollegene mine reiser mye med jobben på komitemøter over hele verden. Jeg har mest norske komiteer og reiser for det meste i Norge.

En standard for standarder - selvfølgelig

– For å fungere og trives i den type jobb som jeg har, må man både være strateg og planlegger. Man må være lydhør og engasjert i det man driver med og nøye på hvordan standardene utformes og hva slags terminologi man bruker.

Forslag i selskapslivet

– Når jeg i selskapslivet forteller at jeg jobber med standardisering, merker jeg at folk som jobber med bygg og anlegg eller petroleum godt kjenner til hva Standard Norge driver med. Folk utenfor de bransjene har mye mindre kjennskap til oss, og for dem pleier jeg å belyse virksomheten vår med eksempler fra dagliglivet. For eksempel ber jeg dem om å forestille seg hva som hadde skjedd hvis ikke alle bankkort eller vaskemaskiner hadde hatt samme størrelse. Da kommer det gjerne nye forslag til standarder som mangler, for eksempel en standard for mobilladere – og heldigvis kan jeg si at nettopp den standarden er under utarbeidelse.

Hilde er utdannet marinbiolog ved Universitetet i Oslo. Tidligere har hun blant annet jobbet i miljøforvaltningen. Hun har vært ansatt i Standard Norge i flere år og er mest involvert i standardiseringsprosjekter innenfor fiskeri- og akvakulturområdet.